Kan vi bruke 2024 på å skape en trygg kulturby?

Bodø 2024 er det største kulturprosjektet i Norge på over 10 år og det største i Nord-Norge noensinne. Over 1000 kulturarrangementer og produksjoner på programmet betyr jobb til mange kulturarbeidere. Det innebærer også risiko.

Kronikk publisert i Avisa Nordland og Rana Blad.

Foto: Bodø2024

Synstolkning: Kvadratisk illustrasjonsbilde med teksten “Bodø2024: European Capital of Culture”.

Kulturbransjen er en sektor med mange risikofaktorer for både trakassering, diskriminering og maktmisbruk. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at #MeToo startet akkurat i denne bransjen. Så mange som 1 av 3 opplever seksuell trakassering i løpet av karrieren i kulturlivet, og hele 7 av 10 lar være å varsle om det. I tillegg til å handle om den påkjenningen seksuell trakassering er for enkeltpersoner, dreier det seg også om hvordan et slikt varsel blir mottatt. Det kan koste mye å varsle når du i tillegg risikerer å miste potensielle jobbmuligheter og samarbeid, spesielt i en bransje med ujevne maktforhold.

Alle besitter ulike grader av, og former for, makt: i kraft av arbeidstittel, stillingsvern, sosiale nettverk, definisjonsmakt og makt i kraft av å være en del av flertallet. Mange av oss er ikke bevisst hvilken makt vi selv har. Dersom en homogen gruppe mennesker bestemmer hvem som får jobbene i kulturlivet, opprettholdes lukkede sosiale sirkler og ujevn fordeling av makt og muligheter. Når enkeltpersoner har makt og innflytelse gjennom sine nettverk, kan det være vanskeligere å stå opp og si ifra i frykt for represalier. Dette kan føre til at de som misbruker makt eller har grenseoverskridende atferd opprettholder sin makt, og skaper en kultur der slik atferd tolereres.

Svakt stillingsvern bidrar også til økt risiko for maktmisbruk og diskriminering i kulturlivet. Mange jobber som frilansere eller på korte, prosjektbaserte kontrakter. Disse er gjerne avhengig av gode relasjoner og et godt rykte for å få nye oppdrag. Dette gjør at mange ofte tåler og tier om ubehagelige opplevelser. Denne gruppen har også i praksis begrensede muligheter til å håndheve sine rettigheter skulle de bli utsatt for seksuell trakassering eller diskriminering. Oppdragsgivere har ansvar, men kun for en begrenset tid. Mange frilansere opplever å møte på personer som tidligere har trakassert dem, når de går inn i nye prosjekter. De har da mulighet til å varsle til nåværende oppdragsgiver, men nåværende oppdragsgiver har ikke myndighet til å granske saker som har skjedd andre steder og tilbake i tid.

Vi vet at mange kulturarbeidere gjenkjenner flere av de utfordringene vi adresserer. Mange har selv fått kjenne disse på kroppen. Det er behov for et bedre håndhevingsapparat for å håndtere varsler. Dette ansvaret ligger hos myndighetene. Men frem til myndighetene kommer på banen trenger vi et samlet kulturliv som jobber forebyggende for å sikre en trygg og tilgjengelig bransje. Av erfaring vet vi at altfor mange ledere i kulturvirksomheter er usikre på hvordan de skal jobbe forebyggende mot seksuell trakassering og diskriminering, og hvordan de skal håndtere varsler.

Kulturvirksomheter bør gå i front og legge til rette for bedre vern og rutiner for både faste ansatte, frilansere, utøvere og publikummere. For å få til dette må man sette av både tid og ressurser til å styrke egen kompetanse, gjennomføre risikokartlegging i virksomheten og utarbeide gode varslingsrutiner.

Posisjonen som Europeisk kulturhovedstad vil prege Nordland gjennom hele 2024. Men enda viktigere er hvordan dette året legger til rette for et trygt og tilgjengelig profesjonsfelt i årene som kommer. Skal man lykkes med dette er det helt avgjørende at kulturlivet jobber sammen om å møte risikofaktorene som finnes i bransjen.

Neste
Neste

På tide å se rundt eget bord