Var vi ikke ferdige med dette?

«Skulle ønske at mikrofonen ikke skjulte ansiktet så mye, for hun er en vakker kvinne jeg gjerne vil se – hvis det er tillatt å si.»

At kvinnelige artister og utøvere får tilbakemelding på kropp og utseende der mannlige artister får tilbakemelding på sin musikk, er ikke nytt. Tvert imot, fenomenet er diskutert og problematisert så mange ganger at mange kanskje tenker at denne kronikken er helt unødvendig. Likevel vil vi benytte anledningen til å peke på noen vedvarende tendenser. 

Sitatet over er hentet fra den opprinnelige versjonen av Dagbladets anmeldelse av Tone Damlis innsats i helgens Melodi Grand Prix (MGP)-delfinale. Det var ikke bare den omdiskuterte omtalen av Kevin Boine som ble endret i etterkant, også anmeldelsen av Damlis utseende er nå fjernet.

Da samme journalist i 2016 anmeldte MGP-bidrag under overskriften «MGP-kvinnen som sier terningkast sex», og skrev om hvordan det «bruser i blodet» og at «vellystige hormoner løper løpsk», oppfordret vi i Balansekunst til en mer bevisst holdning til kjønnet og seksualisert språkbruk i omtale av artister. 

På sett og vis har vi fått det vi ba om – for ser vi ikke tegn til en positiv utvikling? Til et seminar om kvinner i norsk musikkliv høsten 2018 gjorde kulturjournalist Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen noen anekdotiske undersøkelser om språkbruk i omtalen av kvinner i norsk musikkjournalistikk. Han fant at i alle omtaler av artisten Sigrid Raabe i VG det foregående året var det ingen av omtalene som refererte til kjønn. Sigrid beskrives som artist, uten at det typiske epitetet “kvinnelig” får snike seg inn. VG hadde heller ingen titler eller omtaler med formuleringer av typen «Ålesund-jenta», som har pleid å være fast akkompagnement til omtale av kvinnelige artister.

Et søk i avisdatabasen Retriever viste at bruken av begrepet «jenteband» er gått ned drastisk på 2010-tallet. De siste årene er «jenteband» knapt brukt av noen store riksdekkende norske aviser, utenom i sammenhenger der selve begrepet ble problematisert. Mens rent beskrivende bruk av «jenteband» forekom oftere i lokal- og regionaviser. I rene tall er «jenteband» gått fra 162 treff i Retriever for 2010 til 33 treff i 2019.

Dette er ikke en friskmelding av norsk musikkjournalistikk, men en bevisstgjøring kan kanskje sies å være i emning. Det kan synes som om det nå går litt lenger tid mellom de mest hårreisende kommentarene på kvinnelige artisters utseende og eventuelle tiltrekningskraft. Kanskje er det nettopp derfor så mange av oss ristet oppgitt på hodet over Dagbladets opprinnelige Damli-omtale. Var vi ikke ferdige med dette? 

Det korte svaret er nei. Artister og utøvere som ikke er menn møter fortsatt et blikk, en vurdering og et sett med normer som kan gjøre det hakket vanskeligere å stå på en scene. Det råder fremdeles flere begrensende normer i kulturlivet som i samfunnet ellers, som kjønnsnormer, funksjonsnormer, kroppsnormer, hvithetsnorm og heteronorm.

Når vi beveger oss fremover i kampen mot sexistiske holdninger og fordommer kan det bli vanskeligere å få øye på hva vi har å jobbe med.

Da Susanne Sundfør vant prisen for Årets Kvinnelige Artist under Spellemann i 2008 ble prisoverrekkelsen innledet med spørsmålet “Hvem skal vi våkne opp med i morgen?”, før 21-årige Sundfør ble kalt opp til scenen. Dette ville vi ikke ha akseptert stilltiende i 2020. Med unntak av plumpe MGP-anmeldelser er kjønnet omtale av artister i dag gjerne mer subtil, men den er der likevel. I så måte skal Dagbladets anmelder ha takk for å synliggjøre forestillinger som fortsatt finnes. 

- Jeg føler jeg blir omtalt på en annen måte enn gutter. At journalister ofte går ut ifra at jeg ikke skriver mine egne tekster, gjør ting selv, eller kler meg selv, eller står på egne bein. At jeg er et produkt, forteller Astrid S til Dagsavisen i fjor. – Jeg skulle ønske jeg ble mer spurt om låtskriving, og prosessen bak det å drive med musikk, legger hun til.

Lil Halima forteller i et intervju med Kulturrådet om opplevelsen av å stadig bli plassert i bås. Hun opplevde at andres forventninger til hvem hun skulle være ikke ga spillerom for å lage den musikken hun ønsker, og at det ikke var selvsagt at hun skulle bli kreditert for arbeidet hun la ned i studio.

Andre igjen forteller om hvordan de som eneste kvinne i et band som ellers består av menn hører utsagn som “hvem av dere er det som ligger med henne?” og “jeg kunne aldri inkludert en kvinne i bandet, det hadde blitt så mye styr med at alle ville ligget med henne”. 

Noen vil sikkert si “herregud, går det ikke an å gi en vakker kvinne et kompliment?”. Det kan fremstå som bagateller, men gjentatte kommentarer på kropp, gjentatte spørsmål om familieplanlegging og mistro til hvorvidt du klarer å plugge i en forsterker, kan i sum sette opp et hekkeløp for kvinner i musikklivet. Tid brukt på å svare på slike spørsmål stjeler tid og oppmerksomhet fra tankene, følelsene og perspektivene artistene ønsker å formidle med sin kunst og musikk. I verste fall stjeler det inspirasjon og overskudd til å skape musikk. Det er synd dersom tunggrodde kjønnsnormer gjør at vi går glipp av det som kunne vært din favorittlåt. 

Selv om vi altså ser en nedgang i bruk av termen “jenteband” viser tall fra Retriever samtidig at “kvinnelig artist” fortsatt skrives tre ganger så ofte som “mannlig artist”, også når vi avgrenser søket til de siste 3 årene. 12 år etter at Susanne Sundfør ba om å få være først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, møtes kvinner fortsatt som sitt kjønn, der menn får være artister. 

Det går raskere å justere språket enn det går å justere det store maskineriet av kjønnsnormer. Dagbladet fjernet den sleivete kommentaren. For å bryte ned de underliggende forestillingene om hvem som hører hjemme hvor, er vi nødt til å identifisere og konfrontere både våre egne og andres fordommer og tankesett.

Victoria Øverby Steinland, prosjektleder i Balansekunst og Siri Haugan Holden, daglig leder i Balansekunst

Forrige
Forrige

Ingen kvinnelige artister til UKEN

Neste
Neste

Vil gjøre kulturlivet tilgjengelig for alle