Døråpnere for kvinnelige produsenter

Faksimile: Ballade.no

Mangelen på kvinnelige produsenter har vært tema for flere Balansekunstarrangement i år, senest på Vill Vill Vest i Bergen, samme sak var oppe til debatt i Oslo i juni og under by:Larm.

– Det er et tema vi ser at engasjerer over hele landet. Og det er ikke slik at om noe er diskutert i Oslo så er det ferdigsnakket, sier senior kommunikasjonsansvarlig i Kulturtanken og styreleder i foreningen Balansekunst, Guro Kleveland.

Felles for begge de siste debattmøtene var forslag om å lage en mentorordning, spesielt for kvinner som ønsker innpass som produsenter.

– Er det behov for en slik ordning?

– Ja. Jeg synes det er en kjempegod idé. Der er vi inne på noe av kjernen i problematikken, både med tanke på portvaktfunksjonen og på rollemodeller. Vi trenger forbilder og rollemodeller, og noen til å hjelpe oss og åpne dører og vise veier å gå.

– En mentor er gjerne godt etablert og har et miljø og en plass i bransjen som gjør at denne kan bidra til at en kvinne kan få innpass, og få jobber.

Faller fra

Kleveland ser for seg at en slik ordning vil ha størst effekt om den retter seg mot kvinner i sluttfasen av et utdanningsløp. En mentorordning vil kunne fange opp talenter før de havner ut i tomrommet som gjerne oppstår etter endt utdanning.

– Jeg vet at det finnes mange kvinner som tar teknisk utdanning som ikke får jobb som produsent, eller innenfor andre tekniske felt i musikken. Er det vanskelig å få jobb, må de finne noe annet å leve av, og så får de ikke erfaring til produsentarbeid.

Hun vil ikke gå med på at årsakene til at kvinner faller fra kan ha noe med deres prioriteringer å gjøre. Forklaringen mener hun finnes utenfor dem, i systemet.

– Disse kvinnene prioriterer ikke annerledes. De står på, men de kommer ikke igjennom.

– Disse kvinnene prioriterer ikke annerledes. De står på, men de kommer ikke igjennom.

Handler om hva man ser

Hvorfor det er slik tror hun det finnes flere spørsmål enn svar på. Norge er ikke noe unntak. Heller ikke internasjonalt er det mange kvinnelige stjerneprodusenter. Det er også – som Ballade blant annet har vist – få kvinner som tar nevnte utdanninger.

– Under Balansefrokosten i Bergen ble det tatt til orde for at en mentor også måtte være kvinne. Er du enig i det, og er det i så tilfelle nok kvinnelige produsenter til å fylle mentorrollene?

– Jeg er ikke enig i at det nødvendigvis må være en kvinnelig mentor, men jeg forstår hvorfor noen ønsker seg en kvinne. Det handler om at en kvinne vil ha følt på kroppen de utfordringer som møter kvinner spesielt, og dermed vet hvor det trykker og hva en kvinne trenger å vite. Men først og fremst må mentoren ville være mentor.

– Om det finnes nok kvinner er jeg ikke i tvil om. Det er mange gode kvinnelige produsenter i Norge. Det handler jo også om hvordan man ser produsentrollen. Produsering har også blitt mer tilgjengelig de siste ti-tyve årene med nye digitale verktøy som tilgjengeliggjør hele prosessen. Disse produksjonstekniske endringene gjør det mulig for låtskrivere å få kontroll over hele det endelige produktet, og det er det stadig flere kvinner som gjør.

Synliggjøring

Sandra Kolstad og Jenny Hval er navn hun nevner. Internasjonalt trekker hun frem Sylvia Massey, som gjestet By:Larm. Hun mener det er viktig å vise at kvinnelige produsenter finnes. De skal løftes frem, for gjennom synliggjøring blir de også forbilder, som igjen kan være gode mentorer.

Balansekunst er imidlertid en forening med et nettverk av organisasjoner og aktører i musikk- og kulturlivet som medlemmer, og kan ifølge Kleveland derfor ikke starte opp noe eget mentorprogram. Derimot oppfordrer de sine medlemmer til å gjøre det.

Satser på produsentfeltet

AKKS i Bergen er en av to organisasjoner som foreløpig har tatt opp tråden fra Balansekunstnettverkets engasjement.

– Vi har søkt fylkeskommunen om midler til et større satsing innen produsentfeltet og et eget mentorprosjekt. Planen er et mentorprogram som vil gå over ett år, og lyses ut for kvinner mellom 17-25 år. Parallelt med programmet kommer kurs og seminarer med plass til mange flere, forteller leder Line Yvonne Edheim i AKKS Bergen.

Programmet i sin planlagte form er avhengig av støtte fra fylket. Svar på søknaden kommer senere i oktober. Innholdet er dermed ikke spikret. Men uten offentlige midler vil de likevel jobbe for å få på plass prosjektet, da i et mindre format. 

– Hva er bakgrunnen for at dere vil starte dette prosjektet nå?

– Vi har alltid hatt fokus på balanse i musikkbransjen gjennom instrumentopplæring, bandkurs og arrangørvirksomhet. Nå mener vi tiden er moden for å fokusere på andre sider av musikkproduksjon, og i dialog med Marius Lie i EDDA Music fant vi fort ut at produsentfeltet er noe vi kan bidra til sammen for å få en mer likestilt produsentmasse, svarer Edheim.

Prosjektet er altså et samarbeid med Bergensbaserte Edda Music. Mentor vil være Peter Sæverud, tilknyttet Lydriket Studio.

– Han er en dyktig produsent og pedagog. Vi vil også hente inn dyktige, kvinnelige produsenter og andre relevante aktører i arbeidet med kurs og workshops, sier Edheim.

– Kleveland nevnte at det ikke finnes kvinnelige produsenter i Bergensområdet. Stemmer det?

– Vi har diskutert dette og vi hadde vanskelig med å komme opp med noe navn. Men jeg er overbevist om at det finnes flere dyktige  kvinnelige produsenter i området. Jeg tror at mange produserer for seg selv og kanskje ikke har tatt «steget ut» i et studio, eller fått jobber for andre artister og band.

Skjevfordeling i studio

Platearbeiderforeningen er en interesseorganisasjon for norske musikkprodusenter og teknikere. De har en litt bredere tilnærming til mentorordning, både når det kommer til deltakere og innhold. I et arbeidsnotat skriver de:

”Platearbeiderforeningen foreslår å etablere en ny mentorordning for studiomusikere, produsenter og teknikere. Ved hjelp av rollemodeller ønsker vi å styrke bevisstheten rundt likestilling i bransjen.

I samarbeid med andre bransjeorganisasjoner vil vi sette seks håndplukkede lærlinger sammen med hver sin mentor. Mentorene må være yrkesaktive og kunne vise til egne resultater og suksess.

Det vil være et minstekrav at minimum 50 prosent av lærlingene skal være kvinner.”

– Vi er i en tidlig fase med dette arbeidet. Vi har bare vært medlem av Balansekunstnettverket rundt fem måneder. Men vi ser behovet for å skape balanse i egne rekker, sier styremedlem Chris Sansom i Platearbeiderforeningen.

Med balanse mener han representasjon av så vel folk med annen etnisk bakgrunn, som kvinner. Begge deler er sterkt underrepresenterte blant studioarbeidere, som i stor grad er hvite voksne menn.

– Kanskje er det ulike årsaker til at kvinner og menn faller fra.

Begrepsforvirring

Bakgrunnen for at de ønsker å inkludere alt studioarbeid, og ikke bare produsentrollen, forklarer han med nettopp denne skjevfordelingen. I tillegg til at han opplever at det på Balansekunsts arrangement har vært en begrepsforvirring i panelene på hva en produsent gjør.

– Jeg opplever at de både mangler en klar definisjon på hva en produsent er, og fokuserer for mye på artistprodusenter. De som jobber i studio må ofte ha på seg flere hatt, og være både produsent, tekniker og studiomusiker. Det er klare skiller mellom rollene, men et menneske kan inneha flere av dem.

Mer samarbeid, mer likestilling

Han forteller om en virkelighet der det er stor pågang av interesserte, og hvorav mange er så interesserte at de vil jobbe gratis, eller på såkalt specs, prosjekter som lages ferdig i påvente av mulig bruk.

– Mange faller fra i denne bransjen. Det viktige for oss er å kunne gi flere de verktøyene som skal til for å få den erfaringen som skal til, og de nettverkene som trengs i bransjen. Det handler om profesjonalisering.

– Kanskje er det ulike årsaker til at kvinner og menn faller fra. For eksempel har vi utfordringer med kreditering, som også er et generelt problem i den digitale verden. Dette kan bli bedre om man jobber sammen på tvers av kjønn og bransjeroller, og har et ekstra fokus på likestilling.

Først publisert på Ballade.no. Les hele saken her