Å treffe de unge der de er

Foto: Lars Opstad/Kulturtanken

En skulle tro det var en selvfølge for kunst- og kulturlivet å ønske å løfte fram rollemodeller, å vise mangfold, å speile samtida og samfunnet vi lever i. Men slik er det ikke. Derfor må institusjonene ta samfunnsansvar – tydelig og alvorlig.

Norsk filminstitutt (NFI) lanserte nylig sin «Handlingsplan for kjønnsbalanse i norsk film». Et av punktene er «Fokus på kjønnsbalanse i barn- og unge-satsingen til NFI og regionale filmvirksomheter», om rekruttering av kvinner gjennom å nå dem fra tidlig alder. Handlingsplanen er et godt initiativ, og et eksempel til etterfølgelse.

I Opinions analyse av «Trender i ungdomskulturen» (2016) topper TV, film og levende musikk lista over interessene til unge 15-29 år. Slike bekreftelser gir oss en suveren anledning til å treffe de unge der de er. Derfor er NFIs plan et solid skritt mot å ta samfunnsansvar som nasjonal institusjon. Så gjenstår det å sette planen ut i livet, og måle effektene av den – på lerretet, bak kameraet og ikke minst blant publikum.

Endring skjer, men den skjer langsomt. Og vi har ikke tid til å vente. I 2013 ble Rikskonsertene del av Balansekunst, som jobber for et likestilt musikk- og kulturliv. Turid Birkeland satte klare mål for institusjonen: Rikskonsertene skulle ha minst 30 prosent kvinner på veien i skoleåret 2014/15, og 40 prosent året etter. Virksomheten inngikk også samarbeid med blant andre Musikkutstyrsordningen, og kjønnsbalanse ble lagt inn i programmeringsdialogen med fylkene, institusjonens nærmeste partner. Dette falt mange medarbeidere tungt for brystet, for nå skulle kvaliteten vike for talltrollet. Men kvaliteten har aldri måttet vike, og skal aldri vike. Tvert imot: Større bredde og mangfold gir større tilfang av talent, av kompetanse, av nytenkning, av kunstnerisk mot. Større bredde gir høyere kvalitet.

Nå er Rikskonsertene blitt Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge. Kulturtanken skal forvalte musikken i Skolesekken, men også film, litteratur, scenekunst, visuell kunst og kulturarv. Omleggingen er en historisk stor kulturpolitisk satsing. Kulturtankens direktør Lin Marie Holvik sa nylig at «DKS er enestående i verdenssammenheng, det er ikke mange som bruker så mye penger på kunst til barn og unge som vi gjør her til lands». Skolesekken er en enestående ordning.

Gjennom ordningen møter Kulturtanken og forvaltningspartnerne 100 prosent av landets barn og unge. Dette betyr at vi har et stort ansvar. Vi har ansvar for at den profesjonelle kunsten og kulturen som møter elevene har kvalitet, relevans og er en vesentlig del av skolegangen og dannelsen til det hele mennesket. Vi har ansvar for at elevene opplever rollemodeller, mangfold og en speiling av samfunnet og samtida vi lever i.

Vi trenger eksempler, rollemodeller som har gått før oss, som har gjort det før, som har fått det til før. For at rollemodellene skal bli synlige må noen dører åpnes, noen må se og velge, noen må bidra til å gjøre det mulig. Og noen – det er oss: Institusjonene.

Først publisert i Dagsavisen. Les hele innlegget her