Kvinner bak miksepulten

Faksimile: Bergensmagasinet.no

Når en kvinnelig artist har hatt med coprodusent på en plateutgivelse, skrives det gjerne at hun «har fått hjelp fra». Er det en mannlig artist, står det derimot at han «har produsert sammen med».

Den nye bransjefestivalen Vill Vill Vest kunne by både på konserter og seminarer. Det faglige programmet ble arrangert av Brak, og foregikk i hovedsak på Litteraturhuset i Bergen. Et av de mest interessante seminarene tok for seg hvordan pressen omtaler kvinnelige musikkprodusenter.

FULLSATT SAL

Seminaret var arrangert av Balansekunst, som er en organisasjon som jobber for et likestilt musikkliv. I en pressemelding for arrangementet viste de både til en anmeldelse av artisten Jessica Sligters album A Sense of Growth, der kun hennes mannlige medprodusent ble kreditert, og Björk, som på nettsiden sin for en tid tilbake skrev at «it feels like still today, after all these years, people cannot imagine that women can write, arrange or produce electronic music».

Balansekunst hadde samlet et panel på fire profilerte kvinner fra musikkbransjen: Kristin Winsents (musikksjef i P13), Sunniva Skjøstad Hovde (musiker, musikkforsker og fagansvarlig på Feminalen i Trondheim) og artistene/produsentene Rebekka (fra duoen Seaweed Girls) og Anne Lise Frøkedal.

Det brennbare temaet ble diskutert foran en fullsatt sal, med Charlotte Myrbråten som debattleder. Hun innledet med å vise til en større sak i D2 om «kvinner som skrur på knotter». – Sandra Kolstad har stått for en modernisering. Til å begynne med sperret folk opp øynene når hun fortalte at hun produserte selv.

PRODUSERER SELV

– Bandet sa at «han andre» var produsent, mens jeg bare hadde blitt spurt om råd.

– Det er ingenting i produsentrollen som tilsier at det må være en mann. I dag er det også blitt slik at alle kan produsere hjemme, sa Rebekka.

– Jeg begynte tidlig å bruke Pro Tools (populært digitalt musikkredigeringsprogram, journ. komm.), og har jobbet i mange år med å arrangere og produsere musikken min selv, uten at det er noe som jeg har tenkt så mye over, sa Anne Lise Frøkedal.
– Men det føltes litt rart første gangen jeg ble bedt om å produsere for noen andre.

– Dagens teknologi har gjort det enklere å produsere selv, sa Sunniva Skjøstad Hovde, og la til at hun følte at «gutteklubben Grei fra 80-90-tallet» nå var på vei ut.

Hun har likevel opplevd at hennes navn ikke kom med på platen, selv om hun hadde hatt en produsentrolle.
– Bandet sa at «han andre» var produsent, mens jeg bare hadde blitt spurt om råd. Men jeg er optimistisk. Journalistikken er blitt bedre, og det har hjulpet på at mange kvinner er blitt mer tydelige på egen rolle.

LIKER «GNÅLEDEBATTENE»

– Jeg er litt tilhenger av gnåledebattene, sa Kristen Winsents, og tok til orde for låtskrivercamper og mentorordninger.

– Da jeg begynte i P3 på 90-tallet, måtte vi styre teknikken selv. Harald Are lund stod for opplæringen. «Der er mikken, der er play» sa han. Jeg tror at vi må begynne et sted, og at ting kan endre seg fort. En undersøkelse fra USA viser at det nå finnes hundrevis av nye kvinnelige produsenter.

– Jeg er litt tilhenger av gnåledebattene.

Bergensmagasinet fikk en kort prat med panelet etter debatten. Seminarets initiativtaker, Guro Kleveland, ble også med i samtalen. Hun er styreleder for Balansekunst, en organisasjon som startet opp i 2009 etter at flere aktører i norsk musikkliv gikk sammen for å se på tiltak som kunne stimulere til bedre likestilling i bransjen.

– Vi er nå rundt 40 norske musikkorganisasjoner som jobber for å få fortgang i arbeidet med å jevne ut kjønnsforskjellene i musikklivet, sier hun.

VIKTIGE FORBILDER

Intervjuet fortsetter deretter omtrent der paneldebatten sluttet; i USA.

– Sylvia Massy og Georgia Anne Muldrow er viktige forbilder som jeg synes får alt for lite oppmerksomhet, sier Hovde, og legger til at hun ser frem til å høre hva sistnevnte har fått til på det kommende albumet fra Nosizwe Baqwa (noen smakebiter er allerede ute på singel, journ. komm.).
Samtidig har vi nå en situasjon der mange artister sitter på eget innspillingsutstyr. Noen drar ikke i studio i det hele tatt.

– En av ulempene med en slik demokratisering, er at det ikke lenger blir så vanlig å gå dypere inn i produsentrollen, og slik skape en egen signaturlyd, mener Hovde.

– Selv har jeg stort sett gjort alle påleggene selv, etter at liveopptakene ble spilt inn i et større studio, sier Frøkedal.

– Savner du ikke noen å kaste ideer med?
– Absolutt. Men det ble slik nå. Siden jeg visste hvor jeg ville, var det enklest å gjøre det selv denne gangen.

Først publisert på Bergensmagasinet.no. Les hele artikkelen her