Norske Filmregissører viser vei for norsk film og tv

Norske Filmregissørers logo

Balansekunsts sekstiende medlemsorganisasjon er Norske Filmregissører (NFR), som virker kollegialt, kulturpolitisk og i det offentlige rom for å bedre situasjonen for norsk film- og tv-produksjon. Forbundsleder Marianne Kleven gir oss en innblikk i situasjonen i norsk film- og tv-bransje.

Hei, Marianne, og velkommen til oss! Vi er veldig glade for å kunne knytte tettere kontakt med film- og tv-feltet. At NFR nå har blitt medlem i Balansekunst, som aller første aktør fra denne bransjen, beveger oss et viktig skritt i riktig retning. Hvorfor er Balansekunsts arbeid relevant for dere?  

– Mangfold og likestilling er viktig for oss fordi deler av medlemsmassen vår har sendt signaler om at de ikke blir hørt, og at det er strukturelle hinder i veien for at de skal kunne få fortalt sine historier på film. Filmbransjen ligger bakpå fordi det i flere år ble snakket om å oppnå en 40/60-likestilling, som er en selvmotsigelse i seg selv. I tillegg har det vært politisk akseptert at det er rom for å bruke tid på å oppnå dette. Det har bare betydd for lite handling og små resultater.

Det har også vært argumentert med at det er for liten rekruttering. Det blir også tåkeleggende, fordi det handler om å dyrke og bruke de profesjonelle kvinnelige regissørene som allerede er i bransjen, akkurat som man må dyrke mangfold og bredde i alder. Vi kan ikke si at de proffe kvinnene ikke finnes allerede, de er i hvert fall på medlemslisten vår!

Dessverre er sannheten til syvende og sist at bransjen oppleves som underfinansiert for alle parter, samtidig som det er ekstremt høy kompetanse og mange gode prosjekter. Det skaper en trykkoker, der lokket holder på å sprenges av i frustrasjon. Så hvis regjeringen implementerte en medfinansieringsordning, så ville det faktisk også bidratt til en løsning på kjønnsbalanse- og mangfoldsproblematikken. Tilføring av ”friske” produksjonsmidler tror jeg nemlig ville medført en stor bølge av underholdende, viktige og kunstnerisk originale produksjoner med flere kvinnelige regissører og større mangfold både foran og bak kamera – for nå har bransjen våknet og leter etter disse fortellingene.

 Marianne Kleven i NFR mener det ikke gavner kulturfeltet å jobbe separat med så viktige og overordnede saker som inkludering og likestilling.

Marianne Kleven i NFR mener det ikke gavner kulturfeltet å jobbe separat med så viktige og overordnede saker som inkludering og likestilling.

Hvilke særlige utfordringer møter dere som arbeider med film og tv-produksjon i denne sammenhengen? 

– Den største utfordringen er at det er for svake krav. Det går for sakte hvis det ikke er reelle reaksjoner og ris bak speilet for manglende resultater. Krav må ikke kun settes politisk, selv om det er en stor fordel; institusjoner, finansiører og produksjonsselskaper kan selv stille disse kravene til søkere, seg selv og sine samarbeidspartnere.

Man må se på likestilling og mangfold som en selvfølgelighet, som noe som gir en bedre arbeidsplass og miljø, mer innovative og kreative prosjekter, personlige utviklingsmuligheter og så videre. Det er et paradoks at det ansees som en krevende eller uoverkommelig forpliktelse ”oppå alle de andre kravene”, når det er eneste vei mot en bransje som faktisk kan representere vårt samfunn og bringe nye perspektiver inn i fortellingene.

Kjenner dere til noen vellykkede tiltak for å øke balansen på kulturfeltet, som andre kan la seg inspirere av?

– Jeg synes Balansekunstprosjektet er et vellykket tiltak med stort potensiale, og jeg var veldig glad for å oppdage at andre bransjer hadde kommet et stykke på vei med konkrete tiltak da det smalt med #metoo i filmbransjen i 2017. Arbeidet til Balansekunst har direkte overføringsverdi til filmbransjen. I tillegg ser vi større resultater i Sverige, fordi Svensk Filminstitutt har brukt sterkere og tydeligere ris bak speilet for å oppnå likestilling.

Jeg synes også vi kan lære av de som arbeider med ”tidlig innsats”, slik som NTNUs program ”Jenter og data”. Men jeg mener ikke at vi har et rekrutteringsproblem, det er i hvert fall ikke det første vi må løse. Vi har et stort problem med å ta i bruk de kvinnene som allerede er erfarne eller ferdig utdannede regissører. Vi må også ta i bruk de som kan fortelle minoritetenes fortellinger i mye større grad.

Hva håper dere Balansekunst vil fokusere på fremover, nå som norsk film- og tv-produksjon endelig er representert i medlemsmassen?

– Jeg håper at Balansekunst vil fokusere på å få med mange flere organisasjoner innen hele kulturfeltet, slik at dette blir det naturlige samlingspunktet for spørsmål og tiltak relatert til likestilling og mangfold. Da tror jeg det også er mulig å få økonomisk støtte. Det gavner ikke kulturfeltet å jobbe separat med så viktige og overordnede saker. Store og små organisasjoner må dra lasset sammen. Kanskje NFR er den første organisasjonen som blir med fra filmfeltet fordi jeg har fått stor respekt for hvordan det jobbes samlet i musikkfeltet, som blant annet resulterte i at dere initierte Balansekunst. Det har gitt meg mye innsikt og et ønske om å knytte oss tettere på bransjer som har muskler og kapasitet til å se lengre linjer, initiere og samle seg om overordnede saker.